Jeg skal til Portugal!

Jeg har visst en liten stund nå at jeg skal til Portugal, men idag reiser jeg altså. Det blir ikke en ferie, men mer en skoletur. Det er meg, 3 andre elever og 3 lærere som reiser, fra Møllehagen selvfølgelig. Det er opplegg fra 3-23 hver eneste dag, noe som høres ganske mye ut, men håper jo på litt fri innimellom og at vi ihvertfall kan ha litt ferie. Jeg gleder meg veldig mye i og med at jeg liker Portugal veldig godt. Farfaren min bodde faktisk der, så jeg har vært der 3 ganger før. Men da har vi vært i Olhao/Faro/Monte Gordo, men nå skal vi til en plass som heter Coimbra. Fikk faktisk vite igår at det var der vi skulle reise til, så googlet plassen, og så at det var veldig fint der! Jeg tar med kameraet, så jeg kommer nok til å ta mye bilder som jeg kan legge ut her. 

 Jeg vet egentlig ikke helt hva vi kommer til å gjøre i Portugal. Det jeg har blitt fortalt, eller ihvertfall som jeg fått med meg, er at vi skal møte andre elever fra andre land som Portugal, Frankrike, Italia og så videre. Vi kommer nok til å være med og bli kjent med dem, også skal vi på sightseeing. Er ihvertfall spent på hva mer vi kommer til å gjøre, og hvordan denne turen egentlig blir. Kommer nok til å skrive litt sammen med bildene jeg legger ut seinere. 

Her er noen bilder fra forrige Portugal-tur:








Siden sist..



Har faktisk tenkt en stund nå på om jeg skal skrive her inne igjen. Har egentlig delte meninger om det, men som dere ser valgte jeg å skrive. Hvor lenge dette varer får vi se. Blir faktisk litt flau over denne her bloggen av og til, som har resultert i at jeg ihvertfall har fjernet noen videoer. Har også vært på nippet til å slette hele bloggen, men er nesten litt glad over at jeg ikke har gjort det.  

Siden sist har det skjedd veldig mye - har jo ikke skrevet inne her siden mars? Jeg har siden da rukket å fått meg kjæreste(hehe<3), vært på 5 ferieturer(Danmark, Kragerø, Kreta, Tyrkia og Praha). Jeg har også begynt på Møllehagen skolesenter faktisk. Jeg vet at ihvertfall èn bloggleser anbefalte meg å gå der for en stund tilbake, men da svarte jeg noe sånn som at det ikke var noe for meg. Men så viser det seg at det ble min eneste mulighet i år, ellers måtte jeg ha punget ut med flere tusen om jeg foreksempel skulle gått Wang(igjen) eller Sonans. Kan kanskje skrive et mer utfyllende innlegg om skolen en annen gang. Er nemlig veldig mange som ikke vet eller noen gang har hørt om Møllehagen. Tror faktisk at ihvertfall 90% av de jeg har fortalt hvilken skole jeg går på til ikke har hørt om den før.

Istedenfor å skrive et langt og kjedelig innlegg legger jeg heller ved noen bilder fra feriene jeg har vært på det siste halvåret:


Side, Tyrkia




Praha, Tsjekkia







Hou/Hals, Danmark







Santorini, Hellas


Denne sommeren må være den desidert beste sommeren jeg noen gang har hatt. Har reist så mye som jeg nesten ikke har gjort hele livet mitt(nesten). I både Tyrkia og Praha var jeg sammen med kjæresten, Kreta var jeg med ei venninne, Danmark med Pappa og bror og Kragerø med Mamma+slekta. Alle feriene jeg har vært på har vært utrolig fine, men de aller fineste plassene må være Praha og Santorini. Det må være de mest spesielle plassene jeg har vært på, og håper virkelig jeg får reist tilbake!

Håper dere har hatt en like fin sommer som meg ♥ 

Failure

Wow, har ikke skrevet her inne på snart 2 måneder, var på tide med ett innlegg nå. Egentlig bare fordi at jeg akkurat idag har mye inspirasjon til så mangt; rydde rommet, lage god mat, skrive blogginnlegg, osv, så tenkte å ihvertfall gjøre èn av tingene. (noen som forresten vet hvordan man får denne streken: ` til å gå andre veien på en lenovo-pc(skolepcen)


Nå går jeg mitt "siste år" på videregående, noe jeg også gjorde ifjor. Det var først da jeg så filmen "The wolf of Wallstreet" hvor de sier at han ene er en taper fordi han brukte 5 år på å fullføre college at jeg begynte å tenke skikkelig over det. Altså, nå var det ikke den filmen som gjorde at jeg begynte å tenke over livet, men herregud, jeg må jo være en taper selv som bruker 5 år på å fullføre videregående? Og bruker, ikke 13, men 15(!!) år på å få meg studiekompetanse? Nå har jeg dog ikke brukt 15 år enda, men kommer til å måtte gjøre det for å få studiekompetanse/kunne søke på studiet jeg vil inn på.

Å bruke ordet taper var vel ikke helt riktig, men jeg føler meg allikevel mislykket. De fleste vennene mine er ferdige på vgs og har friår med jobb, eller studerer på universitet. Jeg vegrer meg alltid når folk spør meg "hva driver du på med da?", for ja, hva driver jeg egentlig på med? Om jeg sier at jeg jobber på sykehjem og går påbygg høres det ut som om jeg er sykepleier, noe jeg ikke vil skryte på meg, mens om jeg sier at jeg tar påbygg om igjen, føler jeg at jeg må begynne å forklare. Noen ganger passer det seg å forklare det, mens andre ganger ikke. Noen ganger vil jeg ikke forklare det, og noen ganger vil jeg. 

Et annet spørsmål jeg vrir meg unna for å svare på er hva jeg skal neste år. Dette henger jo  sammen med hva jeg driver på med nå, også nærmer det seg jo sommerferie og at folk skal studere/reise/jobbe. Jeg derimot, aner ikke. Èn ting jeg vet er at jeg må ta opp ihvertfall matte og historie, om jeg gjør det i år er det stor sjanse for, men hva jeg skal gjøre ved siden av vet jeg heller ikke. Hva skal det bli av meg da? Av og til føles det som om at jeg ikke kommer til å klare å komme noen vei i livet, men jeg ser jo selvfølgelig på en annen side at det kommer det til å bli. Om jeg ikke blir skuespiller/komiker(lol)/kjendis, som jeg drømte om når jeg var liten(og fortsatt drømmer litt om hehe), har jeg ihvertfall lyst til å bli vernepleier, hvor jeg kan hjelpe barn/ungdommer/voksne som sliter psykisk. Føler jeg allerede har god "kompetanse" innen dette, og bedre blir den jo selvfølgelig etter at jeg har utdannet meg. I psykiatrien handler det mye om å kunne forstå mennesker, noe jeg tror jeg fint kunne klart, ihvertfall med mine erfaringer. 

Poenget med dette innlegget var egentlig bare at jeg føler meg jævlig mislykket og at jeg ikke får til noen ting i livet, men konkluderer med at jeg på en annen side har grunner til å ha havnet i den kjedelige situasjonen jeg er i nå, i tillegg til at.. ja, det har vel bare blitt sånn, og jeg må godta det.
Andre som kjenner seg igjen? Vet jo at det ikke bare er meg som bruker lang tid på å fullføre skole, 
Og er det noen som forresten vet hvordan man får denne streken: ` til å gå andre veien på en lenovo-pc(skolepcen)? 

Og takk til Tuva som ga meg ekstra motivasjon til å skrive dette innlegget.

En liten oppdatering

Heeeeeeeeeeei bloggen. Så koselig å se at rundt 40 stk er innom bloggen min hver dag, til tross for at jeg ikke har oppdatert på godt over en mnd. Beklager å måtte skuffe alle håpefulle sjeler der ute altså, men nå er jeg ihvertfall tilbake igjen. Om jeg er "back in business" er vanskelig å si, med tanke på at, ja.. det er en grunn for at jeg ikke har skrevet her på over en mnd. liksom.

De siste dagene har jeg konkludert med at jeg; 1. har for høyt stoffskifte, ja eller for lavt, men tror symptomene mine matcha mest med for høyt, 2. er hypokonder.3. jeg drikker for mye burn og for lite vann. Hva tror dere?:P Kødda. Skal til legen å finne ut, jeg tror aller mest nr. 1, kanskje nr. 2,  og kanskje 3. eller en god miks av alle. Håper mest på en da, for da har jeg en unnskyldning for å syte, og da er det liksom ikke "min feil" at jeg er så dårlig for tiden. Men hallo? Nå klager jeg jo? Og barn i Afrika sulter????

La oss være positive :D Her er noen bilder fra i det siste:
 
Skrik - hundeversjon

Haugesund hos beste

Ut

Dette tok jeg med for å illustrere hvor dårlig jeg føler meg.

Hund

Ut

Fint vær

Hund. Tur.

Hund(så fiiiiiin<3)

Mer hund.

Enda mer hund

Hund.

Ut

Badekar

Kinamat

Ut

Ut

Dette oppsummerer for det meste hva jeg har gjort de siste ukene. Ja også har jeg vært i Bergen. Og vært på spa. Spist sushi har jeg også gjort(det er jo obligatorisk når man er blogger, eller er det ut nå?? faen). Ja også har jeg vært på skole og jobb da.

Secret admirers, meld dere

Når jeg sto i dusjen idag fikk jeg så sykt mange tanker til det kuleste blogginnlegget ever. Bare synd at jeg ikke har med meg pcen i dusjen, egentlig bare fordi pcen da ville bli ødelagt, for da hadde dette her kule blogginnlegget blitt bra, til en forskjell fra hvordan det blir nå. Er det noen andre som får de smarteste og kuleste ideene når man gjør sånne ting som å sitte på do eller å dusje? Sånn er det ihvertfall med meg. Jeg tenker ellers også altså, bare at av og til skulle jeg ønske at jeg kunne tenke like bra(om det går an å si) når jeg satt på pcen og faktisk skulle skrive også.

Anyways så har jeg ikke gjort noe mer interessant idag enn å spyle kattebæsj fra trappa ute, lage smoothie og å fjerne den mugla boken og den 3 mnd gamle kiwien(halvparten av den ligger der enda) fra sekken min. Nå har jeg verken bilder av smoothien(det er jo egentlig obligatorisk når man er blogger, eller i det hele tatt generelt og) ELLER kattebæsjen(kunne blitt litt upassende), men kiwien, den har jeg bilde av. Så here you go;
 
Drit i trynet mitt da, er kiwien som er poenget. Og til dere som tror det er magi; nei den henger i et hårstrå.

Når sant skal sies så har jeg også vært hos legen(buhu), skolen, trening og hatt besøk av Ane, og jo folkens det var gøyere å være med dere(inkludert sykepleieren som stakk hull på meg), enn å lage smoothie, spyle kattebæsj og å fjerne muggel og råttenhet fra sekken min. Og kjære Julie: Du skal slippe stanken som kommer i klasserommet fra pcen min, har fjernet yoghurten fra den også.

OGSÅ; i anledning dette innlegget, tenkte jeg å legge ut et bilde. Sett bort fra køen av gutter som konstant står ned kjellertrappa mi, tenker jeg at jeg vil ha noen ekstra kandidater, SÅ;


Så ja hallo, om noen andre er hemmelig forelska i meg, SPEAK UP!!!!!!!!! Jeg vil ikke være alene på valentines day. Eller med katten min. Eller med mamma. Eller ja... bare... meld dere


Fravær på skolen

Dette innlegget har ligget i arkivet mitt i over 1 år, men poster det nå fordi jeg mener det fortsatt gjelder.


Jeg er ikke typen til å blogge om "outfit of the day", dyre klær(noe jeg ikke eier engang), maten jeg spiser, osv. Jeg er en litt mer følsom enn overfladisk person, noe jeg synes bør vises igjen i bloggen også. Jeg sier ikke at jeg kommer til å dele alt som skjer i livet mitt, for all del. Sier heller ikke at jeg ikke kommer til å legge ut outfits, mat, klær, osv. Prøver heller bare å si at det er mer "meg" å skrive det jeg føler for, og nå føler jeg for å skrive ett innlegg for å få litt forståelse. Ikke bare for meg, men også mennesker som er mye borte fra foreksempel skole og jobb. Alt handler ikke bare om at folk er slakke, eller ikke gidder, folk kan ha egne problemer også, som de ikke alltid vil dele med lærere, eller eventuelt venner, kollegaer og klassekamerater, eller hele verden for den saks skyld.

Jeg har ihvertfall de siste årene hatt mye fravær. Jeg vil først og fremst bare si at det å høre fra både familie, venner, lærere og venner i klassen at "du må skjerpe deg" eller "kom deg mer på skolen", osv, ikke hjelper. Jeg er en oppegående person, og er oppegående nok til å forstå selv at det ikke er bra å ha fravær på skolen. Greit at lærere og foreldre mer eller mindre er plikta til å gi beskjed, og at venner er bekymret. Men her vil jeg bare si at jeg klarer å tenke selv. Jeg vet at det ikke er bra å komme for seint, jeg vet at det er dumt med fravær, men jeg vet også at jeg prøver så jævla godt jeg kan.  Det er ikke sånn at de dagene jeg er på skolen er jeg ute og fester, henger med venner, er ute og spiser eller noe. Tvert imot. Enten ligger jeg i sengen og angrer meg ihjel på at jeg ikke kom meg på skolen, ellers sover jeg fordi jeg ikke har fått sovet natten før, eller så er jeg rett og slett så dårlig at jeg ikke klarer. Poenget mitt er at hver eneste gang jeg ikke er på skolen, får jeg kjempedårlig samvittighet. Når det gjelder mitt fravær er det av mange forskjellige grunner. De siste årene har det foreksempel vært 2 dødsfall i familien, skilsmisse, jeg har hatt en person i livet som mer eller mindre klarte prøvde å ødelegge det meste for meg, jeg har jernmangel(haha), osv. Så det at folk kaller meg lat, eller kritiserer meg for at jeg ikke kommer meg på skolen, kan til tider irritere meg til de grader. Greit, jeg kan ha mine late perioder jeg også, det kan alle, men som sagt, så har jeg også mine grunner for å gjøre som jeg gjør.

Jeg hater å høre folk si "for en taper som dropper ut fra skolen" eller "herregud så lat h*n er som aldri er på skolen". Folk har egne grunner på hvorfor de gjør som de gjør. Selvfølgelig finnes det noen som er late, og selvfølgelig finnes det noen som "ikke gidder". Men ikke gå og si dette om personer, før dere vet det selv. Det verste jeg vet må være når folk dømmer, eller "stigmatiserer" som vi snakker om i sosiologien. Folk som ikke har peiling, som bare går og snakker mer eller mindre dritt, fordi de antar, tror, og "vet" ting om andre, fordi de har hørt det og det, og ser det og det. Da passer det min tante Arnhild sier fint inn "Husk at når du peker på andre, er det tre fingre som peker tilbake på deg", og som Kristina Andersen sier "Make sure your hands are clean before pointing fingers". Haha, litt klisjé kanskje, men dette her var bare tanker som jeg måtte få ut. Vær så snill folkens å tenk før dere snakker. Jeg har gått på én smell når det gjelder å la være å dømme av det jeg hører, ellers tror jeg at jeg har fått mye godt utav det. 

Hvem trener du for?

Jeg fikk en kommentar på bloggen som var noen lunde sånn "Motivert til å komme deg til treningssenteret, for så å bare sitte der å se ut i luften?". Jeg gikk først rett i forsvarsposisjon(som er typisk meg), og svarte noe sånt som "Tipper du bare så meg to minutt av de 2 timene jeg var på trening idag. Eller mener du igår, førigår eller dagen før det?". Så tenkte jeg Herregud, hva trenger jeg egentlig å bevise til en anonym person, trener jeg for min eller andres del? Så jeg slettet kommentaren jeg, fant på noe bedre å skrive, og postet istedenfor det. Det er litt greit med internett det, at du kan bruke hvor lang tid du vil på å komme med et svar, eller i det hele tatt kommentere noe. Du kan tenke deg om, noe som ikke er like lett i "virkeligheten".

Nå skulle ikke innlegget handle om tastaturtøffhet og lignende, men heller trening. I og med at jeg faktisk skriver et helt blogginnlegg utav dette, kan det jo virke som at jeg føler at jeg bevise til dere at jeg faktisk trener(og ikke bare sitter på benken "og ser ut i luften"), altså nei, eller jo, eller... vet ikke. Først og fremst er det meg selv jeg vil "imponere", det er meg selv jeg vil se bra ut for. Om jeg selv føler meg bra eller dårlig har alt å si. Om jeg føler meg selv bra, tar jeg til meg og blir skikkelig glad over komplimentene jeg får. Har jeg dårlig selvtillit og noen gir meg komplimenter, klarer jeg ikke ta det til meg, og kan dermed svare et falskt takk tilbake, fordi jeg ikke helt mener det, og ikke heller kan tro eller forstå at dem mener det. Nå er jeg i en god periode, heldigvis, og det gjør det ekstra gøy å trene også. 

Altså, poenget mitt er, hvem trener du egentlig for? Deg selv, eller andre? Jeg for min del trener for å føle meg selv bedre, få mer muskler, bli sterkere og å bli flinkere i kickboksing og boksing. Jeg kommer nok til å skrive litt om trening fremover, men ikke i den forstand at "idag tok jeg så å så mange reps på den maskinen, forbrente så mange kalorier, sprang så langt", og så videre. Jeg sier at jeg har meg selv å trene for, men selvfølgelig er det gøy å dele resultater med dere. Det er en grunn for at jeg la ut før og etter-bilder tidligere her på bloggen og på Facebook, fordi ja, jeg for det første liker skryt, og liker også oppmerksomhet. Kall meg gjerne for oppmerksomhetssyk, noe jeg har blitt kalt en del på grunn av denne her bloggingen, men hvem liker ikke oppmerksomhet? Og hvorfor kan dere ikke bare la oss like oppmerksomhet. Litt selvmotsigende kanskje av meg å si at jeg først og fremst trener for meg selv og ikke har noe å bevise for enkelte, men igjen, jeg liker å dele resultater, men gidder ikke å gå inn i hver eneste detalj om treningen, for å liksom vise at jeg faktisk trener. Dere får heller vente å se til jeg eventuelt poster før- og etter-bilder, eller deler noen resultater med dere.

Bladde gjennom bildene på PC-en min(som ikke er mange da jeg brukre skole-pcen). Innså da jeg leita etter et treningsbilde hvor mye opp og ned jeg har gått i vekt haha off. Håper jeg kan klare å holde meg stabil i vekten nå fremover. Dette var forresten det nermeste treningsbildet jeg fant, som er tatt i 2012 en gang da jeg skulle springe rundt mosvannet med Anni.


Takk for meg. 
 



PS: Så at mens jeg skrev dette innlegget hadde faktisk Lena postet på bloggen sin om hva hun trener. Da kan det jo fort virke som at dette innlegget var rettet mot enten henne eller andre som legger ut hva de trener, men det er overhode ikke min intensjon. Litt av poenget med dette innlegget var at jeg ikke gidder å legge ut hva/hvor mye jeg trener. Jeg ser jo selvfølgelig den at det kan være til inspirasjon for andre, så da anbefaler jeg dere å trykke innom bloggen til Lena her (link)

 

#RAVE

Nå er det russetid - igjen. Russetiden har jo strengt talt ikke begynt enda, men kroene har startet, og det er en stor del av russetiden. Husker målet mitt ifjor(ja, jeg var russ ifjor også) var å gå på flest mulig russekroer, helst få med meg alle. Sånn ble det da altså ikke, så jeg får ta det opp igjen i år - haha. 

Igår var det ravekro, og jeg forshet ute på Hundvåg, nei, Roaldsøy, hos Maaland(han der fuckrussen, vinibede, dere vet). Det var bare meg, han og en til, men vi hadde det morsomt. Brukte jo omtrent hele forshet på å smøre oss inn i glitter/lyskrem, ta på glowarmbånd, osv, også fant han jo selvfølgelig frem røykmaskin og sånn lysgreie til slutt da, haha. Jeg(mamma) hadde selvfølgelig klart å rote(rydde) bort billetten min, så jeg måtte kjøpe ny i døra. Kipt:P Jeg må si at jeg ble litt skuffet over hvor lite folk det var, da jeg hadde hørt at "det er nesten utsolgt lalala", men kroet var greit det. Noen så kanskje bildet jeg la ut på instagram igår, og angående det må jeg bare si at nei jeg ble ikke tatt i håndjern. Eller jo, jeg ble tatt i håndjern, men, det var ingen grunn til det haha. Bare vaktene som prøvde å være morsomme. Ikke så mange av mine nermeste kanskje som reagerte på det bildet der. Dere skjønner at da jeg var på forsh forrige helg og vi hadde "most likely"-drikkelek, ble jeg alltid pekt på om det var spørsmål som "whos most likely to get in jail", og så videre. Jeg ble jo fremstilt som den kriminelle/shitkiden. Haha. Kanskje fordi jeg er den største shitkiden i vennegjengen, heh.

Hahaha, skulle vært pris for beste autfait, her har vi en sikker vinner.






 
Bildet jeg snakka om, haha.


Begynner å leve igjen

Heiaaa. Føler at jeg har NULL motivasjon nå når det gjelder blogging. Men kanskje den er der når det gjelder skole og trening? Nå har jeg bare vært på skolen 2 dager til nå, og trent 1 gang, men allikevel føler jeg meg ganske motivert til begge deler! Hadde jeg bare vært det til bloggen også.. eller. Det blir feil å si jeg ikke er motivert, for det er jeg, men jeg har så syykt skrivesperre, og null inspirasjon. Det er liksom litt vanskelig det der, å gå fra å ha masse tanker, være kreativ, produktiv og energisk til å være.... normal?? Angående det å være normal. Når jeg tenker på normal, tenker jeg frisk. Folk spør meg "er du frisk nå?",  ikke frekt meint, jeg mener, det er jo ikke alltid like lett å vite hvilke spørsmål man skal stille eller hva man skal si, men jeg personlig bare lurer på hva det er for et spørsmål. Også lurer jeg også på hva jeg skal svare. "Definer frisk", "legene sier ditten og datten" eller som jeg så fint kom på at jeg kunne svare "jeg føler meg ihvertfall frisk". Da slipper jeg noen videre spørsmål(som regel), og unngår litt å svare, selvom jeg også svarer - på en måte. 

Men nå var det ikke det dette innlegget skulle handle om. Som dere ser på overskriften så begynner jeg å leve igjen. Jeg har smålig begynt med skole og trening, og i litt større grad med å gå ut. Burde vært omvendt, kanskje? Det blir omvendt. Er bare når jeg har hatt så mye fri, så er det så lett å si ja til "Bli med på Beverly?" - om det ikke er jeg som stiller spørsmålet selv da.

 
Utifra neglelakken min, så er dette bildet tatt dagen før jeg ble innlagt. Husker vi var 3 jenter som satt i sofaen på AMC2 å skrapte på neglelakken vår, hahah.

Denne uken...

Jeg er ikke flink på sånn "dette har jeg gjort på"-blogging, men siden jeg har absolutt ingenting annet å skrive om, så får det bli det denne gangen. Kanskje litt mer fremover også? Time will show. Har ihvertfall fått beskjed fra både den og den at jeg ikke skal blogge om det og det, men hallooo det bestemmer jeg selv :-)

Uansett - så har denne uken vært en mer hektisk uke enn jeg har hatt de siste månedene, når det gjelder hva jeg har gjort på. Den begynte med at jeg sto 2 dager på messe sammen med Camilla, var ute, sov lite, osv. Men hadde 2 utrolig kjekke dager sammen med henne!! Dagen etter var jeg med Camilla S, fikk meg ny mobil - endelig!!, TRENTE(omg), ogsåå har jeg hatt hunden til søstera mi frem til idag. Vært ute igjen nå igår, ja, dette ble kjedelig. Her er bilder;

Det var vel de eneste bildene jeg hadde. Satser på litt bedre blogging fremover :-)

Om jeg hadde hatt kreft, da?

PS: Dette innlegget er skrevet for litt over en mnd siden, men har ikke fått tid til å poste det før nå. Vet at denne greia er såå 2013, men det gjelder fortsatt, ikke bare for enkelte, og ikke bare for forståelse for meg, men for alle.



Dette er ikke på noen måte ment som disrespect mot de som har kreft, da jeg har stor respekt for di som kjemper kampen mot kreft. Jeg har aldri hatt kreft i nær familie selv, og vet ikke hvor jævlig det kan være, men jeg vet at det kan være jævlig for det om.


 Uansett. Så tenkte jeg litt på dette. Tenk hvis jeg hadde hatt en fysisk sykdom. Da er jeg sikker på at jeg hadde fått respekt fra disse onde menneskene som mener jeg syter fordi jeg snakker åpent om min psykiske lidelse. Nå hater jeg sånn "tenk om, tenk hvis"-tanker, men i dette tilfellet synes jeg det blir relevant, nettopp for å sette det i perspektiv. For å få dere til å skjønne. Kanskje noen til og med er enige med meg? Det er jeg nesten sikker på at det er. Tilbake til poenget; tenk om jeg hadde hatt kreft, tenk om jeg hadde blitt skutt, tenk om jeg hadde måtte amputere bort begge beina mine, and so on. Hadde dere da forstått? Ja, det hadde dere nok. Hadde jeg skrevet et innlegg om min kamp mot kreften, hvor mye den sleit meg ut, og hvor vondt jeg hadde det, hadde dere da kommentert "heeelvete for ei syding" og "barn sulter på gaten, slutt å klag"?. Det er jeg temmelig sikker på at dere ikke hadde gjort. Jeg er derimot nesten sikker på at dere hadde sendt meg varme tanker, kanskje til og med en melding om at dere følte med meg og støttet meg.

Hvorfor er dette skillet mellom psykiske og fysiske lidelser så stort? For det trenger det ikke være. Fysiske og psykiske lidelser kan henge sammen. De med foreksempel kreft som er en fysisk lidelse, kan slite psykisk, og de med psykiske lidelser kan slite fysisk(som foreksempel kraftig hodepine, rygg/skuldre-problemer, osv). Nå var det egentlig ikke det skillet jeg mente, men ville bare trø litt info inn i hodene deres. Jeg mener skillet på forståelse. Hvorfor er det så stor mangel på forståelse rundt dette med psykiske lidelser? Jeg skjønner jo at de som ikke har vært borti det ikke klarer å forstå, det er jo mye lettere å sette seg inn i den fysiske smerten(da jeg vil tro at alle har opplevd det), enn den psykiske. Når det er sagt, så skjønner jeg overhodet ikke at folk ikke forstår at det er vondt å ha en psykisk lidelse. Ja for det heter jo psykisk lidelse. Man lider jo faktisk av noe? På lik linje som at de med fysiske lidelser lider av noe også. Er det virkelig så vanskelig. Greit at dere kanskje ikke har opplevd det selv, og ikke klarer å sette dere inn i det, kanskje ikke bare fordi dere ikke har opplevd det selv, men og fordi det faktisk også i dag, i år 2013, fortsatt er et ganske tabubelagt tema. Men jeg bare skjønner ikke at dere ikke kan vise respekt? Litt medfølelse? Et lite klapp på skulderen? En liten "stå på, du er god", enn "slutt å syt, du vet ikke hva det er å ha det vondt"? For jo - jeg vet virkelig hva det vil si å ha det vondt. Nå skal jeg være så drøy å tørre å påstå at jeg tror ikke det går an å ha det verre enn hva jeg hadde det i store deler av disse 2 månedene jeg var innlagt ved psykiatrisk avdeling. Går det an, så er det ikke å se for seg på noen som helst måte. Da forstår jeg ikke, da lurer jeg på om Gud i det hele tatt finnes(neida,joda,neida..eller?). 

Greit at dere ikke kan forestille dere, greit at dere ikke kan forstå, men si heller det, enn at jeg skal slutte å syte, si heller det enn at jeg ikke vet hva det er å ha det vondt. Er det noen som vet hva det er å ha det vondt, så er det nettopp meg og dem som går/har gått gjennom denne perioden av et helvete. Ikke bare psykisk, men også fysisk. Men nå kan ikke jeg snakke for dem med de fysiske lidelsene.

Må man virkelig ha en og to amputerte armer eller bein, må man virkelig ha kreft, må man virkelig være et utsultet barn i Afrika for å vite hva det er å ha det fælt? For alt dere vet så kan jeg ha hatt det verre enn personer med akkurat disse lidelsene. Men for alt jeg vet, kan de ha hatt det like fælt som meg også. Uansett, så som jeg har skrevet før, så ta Nick Vujicic(han på filmen nedenfor) som et eksempel. Man trenger ikke å være "komplett" fysisk for å ha det bra, det kommer an på psyken. Han er ikke det eneste eksempelet, men til og med folk som har en helvetes kamp mot kreften, kan også ha det bra, til tross på at dem faktisk har kreft, og har det veldig vondt!! Minner meg om en person jeg fikk kjempegod kontakt med, som hadde så intense smerter, men han var kjempeglad og positiv hele tiden. Som sagt, det kommer an på psyken. Noen vet dessverre ikke betydning av verken ordet psyke, psykiatri eller psykiske lidelser.

Sånn, da var all irritasjon og frustrasjon ute, så kan dere heller kose dere med denne herlige skapningen av en mann som kanskje motiverer dere til å se lyst på livet, og ikke la en 18 år gammel blogg-jente irritere vettet fra dere bokstavelig talt(ja, for det virker virkelig som om jeg tok vettet fra dere, så irriterte dere var på meg); 


Vet filmen er litt(veldig) old news, men kanskje noen ikke har sett den før og kanskje noen vil se den igjen? Virkelig inspirasjon, altså. ♥Nick Vujicic♥

Litt rotete innlegg, men det jeg vil frem til er at;
- det er for lite forståelse, respekt og kunnskap om og for psykiske lidelser
- man trenger ikke være komplett fysisk for å ha det bra psykisk
-fysiske og psykiske lidelser henger sammen
-skjerp dere, mobbere



2013 - året som har gått

Tenkte å skrive et innlegg om året som har gått, jeg har jo allerede nevnt litt om at det ikke har vært så bra osv, men tenkte nå å legge ut litt mer utfyllende om hva som har vært både bra og dårlig;

I begynnelsen av januar var jeg nettopp blitt 18 år, og da hadde Pappa og jeg lagd den gode(syntes vi) avtalen om at jeg skulle bo hos han hele tiden, også når han reiste til Nordsjøen. Så i Januar bodde jeg aleine i halvannen uke, frem til det ikke gikk så bra allikevel. Jeg kom da opp til Mamma, hvor hun merket noe var galt, og jeg ble dermed innlagt på psykiatrisk avd. i 2 og en halv mnd. Jeg har ikke akkurat bilder fra når jeg var på sykehuset, men har noen fra mens jeg var innlagt. 

Ligner på en gnom. Men eneste bildet jeg kunne legge ut fra denne turen. Her er jeg ihvertall i Bergen sammen med Mamma og Tanten min på Egon. Dette var faktisk mens jeg var innlagt på sykehuset.

Fikk sjampiis fordi vi vant tittelen årets russevan! ♥BARBIES ON SPEED♥
 



Mekka russebukse(flinke Elaine som har malt tigeren)

Var russ

Tidenes russebillogo! BOS<3333

Ridde litt. Sykt gøy å ri, gikk faktisk på ridning i 6 år, men ble litt for ensformig, så jeg slutta. Men er gøy å gjøre det en gang i blandt.

Ble skrevet ut!!!! WOHO. Her er jeg på Egon sammen med Mamma, for å feire

Var i Bergen igjen i Juni, igjen for å besøke Tante Arnhild, men også være med Victoria

Tok min første tattovering!! Sykt fornøyd med den.

Gikk mye tur på/til strender, vann og fjell

Var i London med Bjarte, hvor jeg har sånn ca. ingen bilder fra.


Spania sammen med Mamma hos Lene og Millie ♥


Mellom her var det en helt vill diskusjon som oppsto på profilen min på Facebook. Jeg har skrevet om det, linket til det og til og med laget videoblogg om det litt lengre nede på bloggen. Dette førte til at jeg ble kjendis for en dag havnet på topplisten! Wi!



Gikk opp 20kg, gikk ned 12 :-)
52-72-60!


I Bergen igjen, denne gang for å besøke Aurora, men også Tante Arnhild!

Jeg har også vært i Bergen igjen for å bo litt hos Tante Arnhild, for 4. gang det året.



Ellers så endte 2013 i min lille pause, som gjorde at 2013 hadde en rolig avslutning og 2014 hadde en rolig begynnelse. 

Ser frem til et enda mer innholdsrikt(skal kanskje ikke så mye til ettersom at jeg har levd 1/4 av året på sykehus), gøy osvosv år :-D






 

HJEMME IGJEN

NÅ!!!! Er jeg hjemme igjen, og denne gang for godt. Mange har nok skjønt det, men noen har kanskje trodd jeg har vært på ferie eller noe... Har jo på en måte det, men. Jeg har altså vært innlagt. Igjen. 

Jeg har jo hele tiden i det siste sagt at jeg ikke lar meg knekke. Og det har jeg ikke gjort. Jeg har verken knukket sammen eller gidd opp, på noen som helst måte. Jeg har bare trengt litt hjelp, hjelp for å forebygge et fall ned i kjelleren. Denne hjelpen kunne jeg fått hjemme, men jeg ville ikke slite Mamma ut. Hun har et liv selv, og skal ikke måtte basere hele livet sitt på meg og at jeg ikke skal bli syk igjen. Når det er sagt så var jeg ikke noe flink til å høre på Mamma heller, ihvertfall ikke når det gjaldt "leggetider" og det å gå ut. Når jeg la meg inn visste jeg at der måtte jeg på en måte holde de tidene. Der hvor jeg var de to første ukene av denne måneden jeg har vært innlagt(sykehuset), var det til og med låste dører, og "gå ut-tider" med følge. Så jeg kom meg altså ikke ut. Jeg kom til Sola litt seinere, hvor jeg har vært de to siste ukene, der var det mye friere enn på sykehuset, men jeg likte meg allikevel mye bedre på sykehuset! Jeg sa faktisk til legen på sola at "hvis jeg ikke får komme tilbake til sykehuset igjen så skriver jeg meg ut!!"(wow, for en trussel.... haha, er jo bare meg det går utover uansett). Men legen klarte altså å overtale meg til å bli, og jeg bestemte meg for å bli, helt frem til de foreslo utskrivelse. Det har jeg altså klart, og jeg har blitt så lenge som legene har syntes at jeg skulle være.


Dette er meg litt i begynnelsen av sykehusoppholdet, hvor jeg hadde det forholdsvis veldig bra.


 Kan skrive et litt mer utfyllende innlegg om dette oppholdet seinere en gang?

Savn og glede

Åh, nå kjenner jeg at jeg savner det gamle livet mitt. Livet mitt som var for over akkurat én mnd siden. For idag har jeg vært borte i en hel mnd. Jeg har vært litt hjemom, men mest borte. Jeg har ikke vært på skole, jeg har ikke vært på jobb, jeg har nesten ikke vært med venner og jeg har ikke vært ute. For det er det livet mitt dreide seg om, i aller størst grad; venner, skole, familie og festing. Men for øyeblikket må jeg og har måttet tatt det med ro, for min egen, men også andres del.

Nå høres det ut som om jeg har blitt sendt bort, som om jeg ikke er med på denne her pausen - det har jeg vært. Jeg har villet, men jeg har ikke villet. Av og til må man gjøre ting man ikke vil, for å få det bedre etterpå. Hadde jeg gått som jeg gikk før jeg tok min pause; lite søvn, lite mat, mye energi; fullt kjør, hadde det uten tvil klikket mentalt for meg en dag. Jeg kunne fått det like jævlig som jeg hadde det i feb/mars/april, og det ville jeg ihvertfall ikke. Så derfor tok jeg avstand fra skole, jobb, trening, venner og festing, for å roe ned, for å slippe å ha en enda større men også vondere pause. For denne pausen har ikke vært så vanskelig. Den har ikke vært lett, det er ikke lett å leve uten å leve, men det har ikke vært SÅ vanskelig!

Men heldigvis skal jeg snart tilbake. Om ikke lenge begynner jeg på skole igjen, bor hjemme, kan være med venner, trene, jobbe og feste. Ikke alt på en gang så klart, jeg ser den at jeg må ta det gradvis. Fordi for bråe overganger er ikke alltid bra. Derfor gjør jeg litt av hver av tingene, før jeg kan gjøre alt, så mye jeg vil, må og orker! Og som jeg pleier å si(ihvertfall tenke) når folk syter om at de savner sommeren, "gled deg heller til sommeren som kommer". Så istedenfor at jeg skal savne dagene som var, så gleder jeg meg til dagene som kommer!

TAKK...

...for alle gratulasjonene jeg fikk i førigår, og ikke minst; TAKK FOR DET GAMLE!!

De fleste skriver lange statuser om hvor bra årene deres har vært, jeg er en av unntakene, som dessverre må si at 2013 er det verste året jeg har hatt. Det har selvfølgelig vært mye positivt med dette året!!! MEN, februar, mars og halve april er den tøffeste perioden jeg har vært gjennom i hele livet mitt, en periode jeg ikke unner noen som helst levende vesener å gå gjennom. Men nå har jeg ikke lyst å bare skrive om det vonde, for til tross for at dette har skjedd, til tross for at det er det verste året, har det i tillegg vært et bra år. Jeg har begynt i ny klasse, og blitt kjent med mange fantastiske mennesker, jeg har funnet ut hvem som virkelig bryr seg, og hvem som ikke bryr seg nok, jeg har hjulpet mange, og selv fått hjelp. Jeg har fått opplevd russetiden, jeg har vært på Robbie Williams konsert og mye mer gøy. 


Ellers håper og tror jeg at jeg kan få oppleve like mye gøy, men denne gang slippe det vondeste, ikke det vonde, for det blir det, alle år består av både oppturer og nedturer, men jeg unner meg selv, og dere andre et år fullt av oppturer, og minst mulig nedturer!! La 2014 bli et bra år.

 



I år er nyttårskjolen byttet ut med bukse og genser, alkoholen med brus og venner og bekjente med tante og mamma. For de fleste på min alder høres ikke dette ut som den komplette nyttårsfeiringen, men i år passer det best sånn, for meg.


Ha en fortryllende fantastisk nyttårsfeiring. 

Idag er jeg 19 år!

Hurra for meg :P

Nå i juletiden har jeg vært hjemme, også idag på bursdagen min. Igår feiret jeg dagen sammen med noen venninner, også feirer jeg den kanskje med fler litt seinere en dag. Har egentlig ikke så veldig mye å fortelle fra den siste tiden, så her er litt bilder:

Ellers så reiser jeg til Bergen imorgen, hvor jeg skal feire nyttår og kose meg:-) kommer kanskje en liten oppdatering derfra

GOD JUL

Tenkte å bare laste opp noen bilder fra den siste tiden, så lager jeg heller et innlegg om året som har gått på nyåret:-) GOD JUL!!! <3

Amalie <3

Camilla <3

Millie <3

I Bergen hos Aurora!

Siden Millie fikk så stor plass, måtte jo Luis også få være med(det er hårfarge btw)

Snille Sondre som kjører meg hjem:-)

Slikker Julie på hodet:D<3

Halloween:P

Beklager utrolig dårlig kvalitet, men i og med at jeg har verken kamera eller pc her, blir det verken kvalitets eller kvantitets blogging. Hater å ha mange dårlige innlegg på rad, så derfor kommer jeg til å vente en stund med å blogge skikkelig! Hadi

Kjære Mobbere



PS: Det kommer en del 2, så stay tuned ;-)

"I'm only human..." / I'M OUT

.... I can hold my breath, I can bite my tongue, I can stay awake for days, if that's what you want. Be your number one. I can fake a smile, I can force a laugh, I can dance and play the part, if that's what you ask. Give you all I am. I can do it. But I'm only human, and I bleed when i fall down. I'm only human, and I crash when I break down. Your words in my head, knives in my heart. You build me up and then I fall apart. I'm only human. I can turn it on. Be a good machine. I can hold the weight of worlds, if that's what you need. Be your everything. I can do it, I'll get through it. But I'm only human..."
Human - Christina Perri

Jeg er bare et menneske. Et 18 år gammelt, nei ungt, menneske. Som lider av en psykisk lidelse. Ikke i en stor grad, ikke nå lengre, men den er der. Det er en usynlig lidelse, som dere ikke kan se på meg, fordi jeg alltid klistrer på meg godsmilet, ler mye, har mye energi, osv. Dere ser den kanskje ikke, men dere vet veldig godt at jeg lider av noe, at jeg ikke har det noe særlig bra. Dette er ikke til dere mobbere, selvom det kunne vært det. Men det omhandler mest om én, nei egentlig 2 personer. Det gjaldt én person for 1 år siden, og nå gjelder det enda en ny person. Denne personen har bygd meg opp, trøstet meg, hjulpet meg, men nå. Nå drar h*n meg ned, er ond mot meg, og truer meg med vold. Hva jeg har tenkt å gjøre med dette, får vi nå se på.

Maskin. Jeg er seriøst maskin, haha. Høres dumt ut, men ut fra alt det fine jeg har fått tilsendt i innboks og her på bloggen av kjente og ukjente, skjønner jeg selv at jeg er veldig sterk på tross av forholdene. Jeg holder hodet hevet, er med venner, smiler, ler, og har det gøy. Ja, jeg har det gøy, men det er en følelse inni meg som ikke stemmer. En urolig følelse, som ikke burde være der, men dere må jo skjønne at den er der, når jeg blir mobbet av lærere, elever, "venner", "bestekompis" og ukjente.

Hele poenget med dette innlegget er å få frem at jeg er bare et menneske, en 18 år ung jente som lider av noe. Et menneske skal ikke kunne tåle så mye, gå igjennom så mye, spesielt ikke etter hun(jeg) har gått gjennom et reint helvete(sorry språket, men finner ikke et mer beskrivende ord). Det at jeg er et menneske burde jo vært ganske obvious, men det virker jo på noen som at de tror jeg er en løve, en tiger, eller noe annet. Greit jeg er en fighter, men det betyr ikke at jeg tåler allverdens, jeg har tålt det greit, men i lengden så går det bare ikke. Som det står i sangen så kjennes det ut som om det skjæres kniver i hjertet mitt, det er ikke noen god følelse.

Det er også et annet poeng; jeg skal bort. Jeg drar bort, kanskje noen dager, kanskje noen uker, kanskje noen måneder. Kanskje til varmere strøk, kanskje til kaldere strøk. Kanskje i nærheten og kanskje til andre siden av jorda. Jeg drar aleine, med meg selv, og jeg har som dere skjønner ikke planlagt noe hjemtur. Jeg gjør dette ikke bare fordi jeg har blitt truet og ikke vil bli overfalt i hjemmet mitt eller i gaten min, men mest fordi jeg trenger en pause fra disse fæle menneskene jeg må omgås med. Om det ikke er på skolen, så er det også på nettet. Dere må bare lage deres egne tanker om hvor jeg er, hvor lenge jeg blir borte, osv, men for all del ikke send ut rykter om det. Det blir bare dummere enn hva enkelte av dere allerede er.


Hasta la vista bitches, I'M OUT


 

Siste dag i Bergen

Nå er jeg jo hjemme fra Bergen, men ville bare fortelle om den siste hele dagen jeg hadde der, altså lørdagen. Jeg var jo med Aurora, og seinere kom tante Arnhild å hentet meg. Vi kjørte Aurora og søsteren Emilie i bursdagsselskap, så kjørte vi for å besøke Mammaen til venninna mi Victoria, Anita. Tante Arnhild slapp meg av hos henne, og gikk for å handle. Tante Arnhild og Anita var gode venner, så jeg tullet med henne og sa "det er bare meg her, Tante Arnhild ville ikke se deg", "haha", fikk jeg tilbake. Etter en stund merker Anita at Tante Arnhild ikke er der, og lurer på hvor i alle dager hun er. Så fant hun jo ut til slutt at det bare var meg som kom aleine. Jeg hadde det kjempekoselig hos Anita(selvom hun skjærte opp grisehoder.....), og Tante Arnhild kom også etterhvert. 

Etterpå dro vi hjem til tante Arnhild. Jeg gikk opp på rommet "mitt" for å slappe av, mens Tante Arnhild lagde mat og dessert til meg. Mat som jeg hadde bestilt, og yndlingsdesserten min, perfecto! Maten var kjempegod - litt for sterk men, det var fordi hun hadde tatt oppi mango og chilli-chutney, istedenfor mango og lime, haha. Så jeg dynka hele maten i rømme, og den smakte godt! Mens vi spiste så vi håndball, og herregud hvor gøy det var. Så dere målet til Anja, eller!?!?!?!? Jeg hadde AKKURAT sittet å snakket om hvor rå den dama er, og rett etterpå fyrer hun et mål uten like, baklengs, i lufta!! Er det mulig. Anja Edin altså ♥

Denne cideren er så GOD. Uten at Tante Arnhild en gang visste hvor godt jeg liker denne, så hadde hun kjøpt den til meg, tihi. Den fåes kjøpt på Helgø og Meny! Alle Halmstad-ciderene er dødsgode, spesielt denne(granateple) og fersken/pasjonsfrukt-cideren.

Orkideen jeg kjøpte til Tante Arnhild, som takk for at jeg fikk bo hos henne :-) Måtte selvfølgelig ha en sommerfugl med, fordi, som alle som kjenner Tante Arnhild vet, så elsker hun sommerfugler, og jeg tror faktisk du kan finne noe med sommerfuglmotiv på alle rommene i huset hennes.



Noen andre som så målet til Anja Edin? Ikke sant det var rått?


 

Sterk opplevelse

Idag er det søndag, som betyr at jeg har vært i IMI-kirken. Jeg hadde fly hjem fra Bergen i 19-tiden, men endret den til 14, sånn jeg kunne gå i kirken. Det å gå i kirken har blitt veldig spesielt for meg, selvom jeg bare har vært der 2 ganger. Men begge gangene har jeg vært der i 3-4 timer, og jeg har hatt det helt fantastisk. Idag satt jeg sammen med Fevang-brødrene, noe som var kjempekoselig. Kjekke gutter alle 3! Litt uti gudstjenesten, kunne de som "kjempa en kamp", enten for seg eller andre, rekke opp hånden, sånn de kunne bli bedd for. Jeg rakk opp hånda, jeg. Jeg kjemper ja, og nei, jeg er ikke flau over det. Jeg er stolt over at jeg klarer meg såpass bra, til tross for omstendighetene. Jeg kjente da en hånd på ryggen min, en hånd fra en snill mann som ba for meg. Det var en skikkelig spesiell, men også sterk opplevelse. Jeg begynte å gråte til og med, haha. Dette var ikke første gangen jeg gråt idag, fordi det gjorde jeg også da vi så en dokumentar-film, av broren til ei jeg kjenner litt som faktisk talt har blitt helbredet. Trailer til filmen her:
 

Ellers så møtte jeg en som heter Christian(fikk lov av han å skrive navn) i, og utforbi kirken. Jeg hørte fra ei bekjent at han hadde blitt knivstukket, noe som også har vært på nyhetene, men som jeg da ikke hadde fått med meg. Uansett, så gikk jeg bort til han for å høre hvordan det gikk og så videre. Vi snakket en del om dette, og jeg både så og fikk vite at han hadde det forholdsvis bra. Altså han var jo i kirken og så helt fin ut, så jeg tror jo det gikk fint. Vi snakket mer om dette, og ut i samtalen får jeg vite at det kom 2 maskerte personer på døren hans(!?!?!), i hans eget hjem!!!! Åfy, så stygt gjort, og ikke minst lavmål. Jeg ble skikkelig forbanna, men enda mer forbanna ble jeg over at de faktisk hadde slått samboeren hans, en kvinne, i svime. Hvor disrespect mot han er det ikke å slå hans kjæreste? Å fysøren, jeg blir kvalm rett og slett, over at noen personer er så ekkle, og vil andre så fysisk og psykisk vondt. For det må jo være skummelt i ettertid? Jeg hadde ihvertfall vært livredd.

Men nå skal vi ikke bare snakke om kvalm og elendighet, skal vi vel? Jeg vil si noen fine ord om Christian. Jeg kjenner han ikke, men utifra hva jeg har hørt og opplevd av han, virker han som en skikkelig god mann. Han har selv startet noe som heter "Second Chance", her i Stavanger. Dette er en plass hvor narkomane kan komme å få hjelp, noe jeg synes er kjempebra. Christian har vært i rusmiljøet selv, så det er mye lettere for han å forstå disse menneskene, enn det kanskje er for "vanlige" fagfolk som har lest seg opp til denne forståelsen. Det blir en helt annen type forståelse, og som jeg sa til Christian, så blir det mye mer ekte. Er akkurat som at jeg vil bli psykiatrisk sykepleier, ikke bare fordi jeg har opplevd dette, men det er et stort "pluss"(om det går an å si det) at jeg har vært gjennom en psykisk lidelse, når jeg skal hjelpe andre med psykiske lidelser. 

Jeg har kalt innlegget "sterk opplevelse", det er ikke bare av én grunn, men 3 grunner; at jeg så filmen om Adrian, at jeg ble bedd for, og at jeg fikk møte og høre om historien til Christian.

Klikk på bildet for å komme til en artikkel om Christian og Second Chance:

Ikke er han bare snill, god og flink, men kjekk også ;) Haha. 

Her er link til nyhetssaken angående knivstikkingen: http://www.nrk.no/rogaland/samboere-overfalt-av-maskerte-menn-1.11387287

 

"Trouble is her only friend..:"

"... and he's back again. Trouble says the only way is down. Down, down. If she had wings she would fly away. As strong as you are, tender you go"

Altså, nå er ikke trøbbel min eneste venn. Men noen ganger kan det nesten føles sånn. Nå er han ihvertfall tilbake, og det er trøbbel i livet mitt som bare det. Jeg vet jeg bringer trøbbel med meg, det har jeg alltid gjort. Men det er også disse onde mobberene som er så stygge i seg, som også lager trøbbel for meg. Jeg har jo sagt at jeg har det bra etter forholdene, for ja, det har jeg, men jeg skal ikke legge skjul på at det er problemer i livet mitt. Utvist fra skolen, mobbet av "venner" og "bestevenn".

Strong as you are, tender you go. Ja, jeg er sterk, virkelig sterk. Jeg har hele tiden i det siste tenkt "hvorfor sier alle jeg er sterk?? Jeg er jo sårbar, jeg er et SVAKT, svakt menneske". Men etter denne situasjonen, og oppi denne situasjonen med alt oppstyret rundt at jeg ble kastet ut, har jeg merket at jeg er kjempesterk, sterkere enn kanskje de fleste. Jeg har ikke bare tenkt dette selv, men også fått det bekreftet av både venner, bekjente og ukjente.

Ellers fikk jeg en kommentar "du er jo syk fra jobb? står syk i vaktboken, dette skal jeg ta videre til sjefen!! du som har jobbhelg, du driter deg ut". Ja, jeg er syk fra jobb, og ja jeg er syk. Men som det står nedenfor her, så er det en usynlig sykdom, som du ikke kan se på bildene jeg la ut. Jeg kan vel reise til Bergen, selvom jeg er psykisk syk? Jeg kan vel gå på kafé, selvom jeg er psykisk syk? Når det er sagt, så er egentlig dette en sak mellom MEG og SJEFEN min, men siden du absolutt skulle kommentere og at du skulle "bisle" til sjefen, så får du også et svar. Jeg driter meg ut, ja, hmmm... Okei, hvis du ble flau på mine vegne, så er jo egentlig det litt dumt for deg. Jeg er ikke flau selv, eller jo, jeg er litt flau. På dine vegne.

Ellers så vil jeg dele et bilde med en quote på, som kanskje kan være en liten tankevekker for noen;
 

Gikk det et lys opp for dere? En liten tankevekker, kanskje?

 

Rolig helg

Denne helgen er jeg som sagt i Bergen, fordi jeg slapper mye bedre av her enn i Stavanger. Er mye lettere å la være å gå ut her, enn hjemme. Selvom jeg faktisk har fått tilbudet om å være med ut, har jeg fint takket nei til dette. Hadde jeg derimot gått ut hjemme, er det stor fare for at jeg hadde havna på glattcella(hvorfor kan dere tenke dere til selv), noe jeg absolutt ikke vil. Flaks at jeg er i Bergen altså.

Igår og idag har vært noen utrolig kjekke dager. Som jeg sa til henne, så slapper jeg ikke bedre av med noen andre, enn hva jeg gjør med Aurora. "Er det så smart at du er med venner nå, Mona? Kan du ikke bare være hos Tante Arnhild og slappe av hos henne?", spurte Mamma. Jo - det var kjempesmart av meg å være hos Aurora. Ikke ta det til dere, men dere er begge mamma'ene mine(på en måte), Tante Arnhild og Mamma; men jo, jeg slapper av med dere også, men dere kan av og til irritere til de grader. Aurora irriterer meg ikke. Hun er perfekt å være med, både når jeg har det bra og når jeg har det dårlig. Ikke misforstå meg, dere er kjempegode å være med, dere også!!! Jeg og Aurorra var ihvertfall ute å spiste kjempegod mat igår. Vi så film sammen med kjæresten hennes, Morten. Jeg tok medisiner i 9-tiden, og en halvtime etter var jeg omtrent en slakta gris. Jeg var dautrøtt, så jeg hoppa rett i seng, og forlot de til å se filmen sammen. Hos, og sammen med Aurora kan jeg senke skuldrene, jeg kan si at jeg er litt sliten, og det går kjempefint!! Har alltid slappet av sammen med henne, samtidig som jeg både har det gøy og koselig ♥

Ellers så fikk jeg en telefon natt til fredag, etter jeg hadde postet en kommentar som dreit en av de verste mobberne loddrett ut. Telefon-samtalen gikk slik "E du fra veeeede, eg e i fyr og flamme, eg e i fem hondre!!!!!" meg: "Eg e på vei inn i drømmeland, tar det imårå, natta" "eg gjer deg TI(!!!!) minutter på å sletta kommentaren" meg: " eg slette kje kommentaren, du må stå for ka du seie og har sagt, til og med i edru tilstand" "Eg gir deg FEM(!!!) minutter på å sletta kommentaren, hvis ikkje blir det KRIG". Selvom jeg så og si garantert hadde vunnet krigen, er det siste jeg trenger nå nettopp dette. Men jeg begynte å tenke på dette nå ikveld; hvor syk i hodet er egentlig denne personen? Man trenger ikke å være professor for å skjønne at en person lider av noe(med h*n's mangel på empati/medfølelse, kanskje narsissistisk personlighetsforstyrrelse? ikke vet jeg), når h*n vil meg SÅ vondt. Når h*n truer med krig, på grunn av noe han selv har sagt, som jeg siterte i en kommentar. Vil h*n virkelig få meg inn på psyken igjen? Vil h*n ha meg inn i helvetet igjen? Vil h*n meg så vondt? Til og med jeg vil ikke de som har påført meg både psykisk og fysisk smerte, så vondt!!! Jeg har ikke gjort "personen" NOE som helst vondt(utenom å drite h*n ut for noe h*n har sagt), så jeg synes virkelig ikke jeg fortjener dette.

Ellers så var vi i byen idag, jeg handla presang(blomster og kort) til tante Arnhild, vi var på kafé og vi var rundt å kikka litt. Fant mye DØDSkult på Weekday(billig også!!), men når jeg har 3kr på kortet, nytter ikke det... :-( Jaja, snart jul og bursdag!! Her er bilder(no shit:P):


Ja, her har jeg spist opp maten min:P Det var sikkert dobbelt som mye som dette på tallerkenen. SYKT store porsjoner.

NYDELIGE søstrene Tjelflaat ♥






G4L♣ Noen som husker igjen han her? Oddvar fra "Norges Herligste", han sto å sang og spilte munnspill, kjempemorsomt.

Ellers er jeg på topplisten:

I og med at jeg hadde dobbelt så mye lesere enn dette tidligere, har jeg nok vært enda lenger oppe også. GØY!! Thankyou, haters ♥ Ilu.


Vet noen hvordan jeg får vekk den stygge "rammen" rundt bildene?? Synes det er kjempestygt at det er buede kanter, og klarer ikke å få det bort.

Ellers, hvis dere vil ha en god latter i tillegg til å trø litt kunnskap inn i hodene deres om medfølelse(hvis dere har hørt det ordet før??), trykk HER(bloggen til skjønne Ane)

 

Must be doin' something good..

.. cus I get those bitches mad. You keep livin your life, while they waisting their time, hatin on you. They hate when you win, cus that's when they loose. 


Nå skal jeg skrive noe som jeg er sikker på at provoserer dere mobbere mer enn at jeg "syter"(som dere så fint kaller det), nemlig at jeg har det BRA. Dere drar meg ikke ned, greit dere prøver, men det er et halvhjertet forsøk synes jeg. Ikke at jeg oppfordrer dere til å prøve å dra meg lengre ned, men det skal mye mer til for å knekke meg. 

tatt i førigår:P

Idag har jeg hatt "fri" fra skolen. Våknet allikevel eksakt klokken 8, og var helt lys våken. Jeg tok da turen innom Facebook, hvor jeg til og med har blitt diagnosistert med en sykdom som ikke engang finnes. "God morgen psykolog *******. Eg har blitt diagnosistert med ein lidelse, og såvidt eg huske, hetta kje den "oppmerksomhetsyken", men du e vel ferdigutdanna psykolog du i en alder av 18 år(wow, siden du kan diagnosistere meg med dette her(tror kje det e en sykdom, men du e gjerna professor og)." - haha, jeg må le, både av hun og av meg selv. Uansett, så tok jeg turen til min fantastiske behandler. Trodde møtet skulle handle mye om denne "debatten" her, men snakket faktisk minimalt om dette. Vet andre autoriteter jeg heller kan gå til med de problemene ;-) Ellers så var jeg nede hos Pappa og fikk meg 2 store båssekker med "nye" klær og ting, fordi vi rydda rommet mitt hos han, siden Lene kommer hjem i helgen. Kjempekjekt!!

Nå er det fredag, jeg har langhelg, og jeg skal tilbringe helgen min med noen fantastisk flotte personer som jeg setter pris på. Jeg skal til Bergen, til noen som betyr verden for meg. Jeg skal besøke en av mine aller beste venninner - Aurora, som jeg ikke har sett på flere måneder. Jeg skal overnatte hos henne fra idag til imorgen, og overnatte hos min kjære tante Arnhild fra lørdag til søndag. Det at jeg skal ta en pause fra Stavanger passer jo egentlig perfekt. Jeg har nå fått sett, opplevd og trødd inn i hodet hvilke idioter som faktisk bor i Stavanger/Sandnes-området. 

Det passer meg ypperlig(tangerudbakken) at jeg skal til Bergen nå. Det er som om skjebnen bare har fikset det sånn at siden jeg nå trenger en pause, så sender han meg avgårde til Bergen. Nå høres det jo ut som at jeg reiser til Bergen på grunn av at jeg blir mobbet her i Stavanger. NEI - sånn er det ikke. Billettene til Bergen har vært bestilt for lenge siden, og jeg reiser av den grunn at jeg skal besøke Tante Arnhild og Aurora, og av den grunn at jeg slapper bedre av i Bergen enn i Stavanger.

Jeg har siden 6.klasse, da Aurora flyttet til Sola, sett på henne som en av mine aller beste venninner. Før var det "Mona og Aurora". Visste du hvem jeg var, visste du hvem Aurora var, og omvendt. Jeg ser fortsatt på Aurora som en av mine aller beste, og gleder meg derfor KJEMPEmasse til å se henne!! ♥

 

Kick me while I'm down..

... I'll bite you in the leg.

Wow - så mye oppmerksomhet jeg skulle få idag. Har jo fått mer oppmerksomhet idag enn hva jeg pleier å få den 29.des(jeg regner med at alle dere vet hvilken dag dette er). Ikke bare motiverer dere meg til å bloge mer, men dere skaper også et sånt oppstyr uten like, slik at jeg til nå har fått drøye 12.000 visninger på bloggen!! Det er mer enn jeg noen gang har fått, det. Takk ♥

Nå har jeg tatt meg en kald dusj(nesten like kald som dere hatere), og lagt meg godt til rette under dyna sammen med Luis(katten). Jeg har lest, likt og svart på kommentarer, svart på mange innboksmeldinger og godtatt et par venneforespørsler. Jeg så for meg at innlegget mitt skulle vekke litt oppsikt, men ikke så mye oppsikt. Nå gjør jeg det dere mobbere(det er faktisk det dere er) har ventet på, nemlig skriver et innlegg om dere, til dere. Dere så sikkert for dere at jeg skulle komme med en regle som "fuck haters, lalala", men heller tenker jeg "love your haters". Jeg er på en måte glad at dere fant på å kommentere så mye dritt. Jeg fant ut hvem som var mine ekte venner, om hvem som ikke var det. Ihvertfal noen, nei mange, av dem. Jeg har lenge tenkt å ha en opprydning i vennelisten min, men fikk nå slettet opp mot 80 personer, som likte en så idiotisk kommentar av en idiot av et menneske(ja, for det er det du er, ingen tvil). "Heeeelvete for ei syding.", nå måtte jeg faktisk gå innom Facebook igjen for å se hva som egentlig sto i kommentaren, da jeg egentlig hadde glemt den ut, så meningsløs er den for meg. Det som betyr litt mer er når jeg ser at "venner" av meg, at "bestekompisen" min, har trykt liker på denne kommentarer. Greit nok, det handler bare at di har trykket på en knapp på tastaturet sitt, men de er faktisk med på å dra meg lengre ned enn hva jeg var fra før. De som skriver stygge kommentarer er mobbere, og dere som liker disse stygge kommentarene er også mobbere. En "kompis" presterte til og med å skrive noe sånt som "ånei, livet mitt er over, Mona Høie har slettet meg", han fikk mye dritt mot seg, men var faktisk folks om var med han også. Folk er ikke onde, men folk har faktisk mye ondt i seg. Vennene mine mobber meg. "Vennene" mine mobber meg. Tenk det.
 - dette er fra jeg ble kjørt ut til byen, og kom hjem igjen et par timer seinere.

Hvis noen ikke skjønner hva jeg snakker om, så omhandler dette innlegget nedenfor, det om at jeg ble utvist fra skolen. Jeg fikk en preken i statusen min om moral og etikk, at det ikke er synd på meg når folk sulter på gaten. Virkelig? Er det ikke synd på meg, fordi folk kanskje har det verre. Eller har de det verre? Jeg ville heller vært et fattig barn i Afrika i 2 mnd, enn å vært i psykose i 2 mnd. Man skulle jo tro at jeg blei lei meg av disse kommentarene. Det blir feil å si at jeg ikke blir lei meg, for jo, det blir jeg. Jeg blir lei meg på deres vegne, at det går an å være såpass uvitende, ha så lite livserfaring, og å være så dumme, rett og slett. Noe som derimot river, er som sagt disse "vennene" som har gått imot meg. Er så tøffe at di trykker like på en kommentar, istedenfor å gi beskjed til meg selv, at jeg kanskje syter.

Nå har jeg også fått kommentarer på at jeg ikke tåler kritikk. Og JO - det gjør jeg. Jeg har til og med en gang oppfordret dere til å skrive både positive OG negative kommentarer, fordi jeg ville vite hva jeg kunne forbedre med bloggen. Men nå er det forskjell på konstruktiv, saklig kritikk og drittslenging/mobbing, vet dere. Mange har sagt at jeg bør ta dette videre, om jeg gjør det, nei det får dere jo nesten få se på. Spennende, hæ? :-)

 Ellers vil jeg dele denne sangen, som Gabriela viste meg, da jeg var på Amy's med hun og amalie:



Link til innlegget med alle drittkommentarene HER
 

Utvist fra Wang Uldals

Nå er jeg så utrolig forbanna, sint og lei meg at jeg ikke har ord. At det er mulig. Jeg har før skrevet et innlegg om at jeg ble(blir) mobbet(trykk her). Jeg var så naiv og dum at jeg trodde det hadde tatt slutt, men merket kjapt både på mandag og idag, at det har det over hodet ikke.

Det startet på mandag med at jeg ble sendt ut fra timen, av den grunn at jeg ikke klarte å svare på et spm, fordi jeg var smålig irritert. Jeg fikk beskjed om å gå ut å roe meg ned, og kom inn igjen seinere for å hente tingene mine. Da nistirrer læreren på meg, jeg spør hva det er, og får til svar "jeg lurer bare hva du holde på med??", "jeg pakker sammen tingene mine?", svarer jeg. "Jamen du kan bare gå UT". Jeg var ikke den eneste som reagerte på dette, jeg har snakt med flere i klassen som var til stede, og flere syntes det var idiotisk. På skolen idag, fikk jeg vite om at denne læreren ga beskjed om en prøve!? En prøve som skal være imorgen!? Dette hadde læreren altså fortalt til hele klassen når jeg ikke var til stede. Jeg begynte først å le, fordi måten Karro sa "h*n sa det når du ble sparka ut fra timen", var så morsom, men etterhvert ble jeg faktisk sint. Jeg gikk ned til denne læreren snakket med h*n. Jeg sa jeg skulle ha utsettelse, men det fikk jeg altså ikke.Jeg ble nermest fly forbanna, og slengte noen gloser jeg ikke burde slengt. Jeg gikk deretter på en annens kontor, for å ta opp dette problemet. Jeg fikk da slengt i trynet at han ringte Mammaen min, for så å få henne til å hente meg. Jeg kunne jo ikke være på skolen, for jeg er jo gal. Jeg mobber(!?!?!?!?) jo læreren min, jeg sto jo å SKREIK til h*n i gangen(jeg hevte stemmen litt, inne på et kontor med lukket dør). 

Jeg sa til denne personen at h*n ikke hadde rett på å ringe Mamma, at jeg er 18 år, er et voksent menneske, han får ikke lov å ringe Mamma. "Det driter jeg i, jeg gjør det for det om", fikk jeg slengt tilbake. Åfyf***. Mamma kom, Mamma hentet meg. Jeg ville ikke gå, ikke f*** om jeg skulle la de... personene..... ødelegge for meg, jeg skulle bli på skolen, jeg skulle få hjelp av historielæreren min til å øve på prøve, men nei. Det var ikke snakk om. Jeg ble tvunget hjem, og får ikke lov til å komme tilbake før på mandag.

Er det jeg som er "gal", når jeg har beklagt meg over oppførselen min, innrømt at det var galt av meg, eller er det lærerene som er "galne" som sender meg hjem, nekter meg i å være på skolen, anklager meg for ting jeg ikke har gjort og låser seg 5 mann inne på et kontor og sitter å snakker om meg, uten meg. Ringer Mammaen min for å få henne til å hente meg på tvang, ringer henne på tross av at det faktisk er en ulovlig handling?? Svaret på dette burde jo vært enkelt, men i deres hode er det jeg som er den galne. Kanskje jeg er litt gal ja, jeg er faktisk syk, jeg har en diagnose. Det er lærerene, rektorene og rådgiver fullt klar over, de vet jeg er sårbar, de vet jeg tåler lite, men allikevel behandler de meg som du ikke skal behandle noen verdens mennesker. Har ikke noe å sammenligne det med en gang, for INGEN, INGENTING skal bli behandlet på den måten. Ikke en klump med lort, ikke søppel, ikke Mullah Krekar, INGEN. Det burde være en rett å bli behandlet med respekt når du går på skolen. Vi har punget ut med 30k for at jeg skal gå på denne skolen. Har jeg gjort noe galt? Ja. Men, jeg har beklagt meg for det, i motsetning til de andre. De er voksne mennesker, voksne mennesker med livserfaring og jobberfaring. Jeg er og har forsåvidt det jeg også, men de har nå et par år mer på kappen enn meg, OG jeg er bare 18 år. En jente på 18 år med en psykisk lidelse... 
 
Er dette rettferdig?

VIDEOBLOGG - svar på leserspørsmål

Da har jeg sittet i en stund og lagd videoblogg. 2 av 3 videoblogger ble selvfølgelig slettet(:@), så jeg får lage resten enten nå eller en annen dag. Grunnen til at jeg sier sånn "som sagt", osv, er at de videoene som ble slettet ble lagd før denne, men håper dere skjønner hva jeg snakker om allikevel, hehe. Enjoy!
 



Hva synes du om videoen?
Noe du lurer på? 


 

Bilder fra helgen

På fredagskvelden slappet jeg bare av med Mamma, kjempekoselig. Vi så The Voice, snakket, spiste chips, osv. Jeg fikk tilbud fra en kompis om å være med ut, men takket fint nei(fikk ikke lov av Mamma, heh). På lørdagskvelden var jeg ute med min kjære Vanessa, som dere skal få se bilder fra nå. Jeg drakk faktisk bare en eneste madfish, og lovde mamma pinki(pinki er hellig for meg, bryter det aldri) at jeg ikke skulle ta en slurk med alkohol resten av kvelden. Derfor ble det energidrikk, Cola, Pepsi Max og Cola Zero på meg, både på fest og på byen. Lol. Bilder:


Ullsokker i høye sko. Kjempfint, iknow.



Måtte bare få med tattisen 
 
ILY

Siste sjans

Sjangs? Sjans? Kom rød strek under sjangs, så jeg går for sjans. Men vi sier jo sjangs? Eller sjangse. Jaja. Sjangse:P for et rart ord. Lol. 

UANSETT - så er det siste sjans for å stille spørsmål til spørsmålsrunden. Jeg kommer til å lage videoblogg iløpet av uken. Kanskje idag, kanskje imorgen, kanskje på søndag. Who knows? Jeg vet ikke selv engang. Jeg vet bare at dere må stille flere spørsmål for at jeg skal gidde å lage noe videoblogg :-)





Hva lurer du på? 





 

Mitt første ordentlige måltid...

...på over en mnd. 


Da jeg har lagt ut før- og etterbilder, har jeg fått kommentarer på at jeg har vært flink, jeg har vært flink ja, nesten for flink. Matlysten har minsket betraktelig mye i det siste, skjønner dere. Jeg har levd i en hel mnd på yoghurt og suppe, noe som ikke er sunt i det hele tatt. Jeg har gått ned enda 3kg, siden bildet jeg la ut, altså jeg har gått ned til sammen 10kg. Fra 72kg til 62kg. Når det er sagt, var jeg enda 10kg lettere i februar, da jeg ble innlagt på sykehuset. Jeg var altså knappe 52kg, med en høyde på ca 1.70m.

Men på fredag, dere, på fredag. Da spiste jeg mitt aller første skikkelige måltid. Jeg kjøpte meg kylling i karri på kinarestuaurant, og tok det med hjem. Jeg spiste først den ene halvparten, spiste seinere den andre halvparten, var på besøk hos Pappa og spiste hele 2 skiver med krabbe. Jeg ble kjempeglad, og kjempestolt! Mat har ikke smakt så godt før, på så lenge jeg kan huske. Dagene videre har jeg også spist "mye"(mye til å være meg), noe jeg synes er kjempebra. Jeg ble litt redd for om det var de nye medisinene mine som gjorde at jeg spiste så "mye", men kom på at det er jo egentlig bare bra at jeg i det hele tatt spiser fast føde. Jeg spurte Mamma om jeg kom til å legge på meg, men hun sa at det kommer jeg mest sannsynlig ikke til å gjøre. Jeg tenker også at om jeg bare spiser normalt(og jeg spiser jo faktisk fortsatt minimalt med mat), så kommer jeg ikke til å legge på meg noe særlig, men heller holde vekten stabil. Jeg vil ikke bli "feit" igjen, skjønner dere. Jeg hadde så veldig dårlig selvtillit på mitt tykkeste, kunne nesten begynne å grine over hvor stygg jeg følte meg, og der ned vil jeg ikke havne igjen. Jeg er nå stolt over meg selv, stolt over kroppen min, og tør endelig å vise den frem. Jeg er som sagt imot å spille på sex, kroppen sin og å legge ut 21308904 bilder av seg selv og kroppen min. Men nå er jeg stolt, og jeg synes jeg skal få lov til å vise meg litt fram. For det å gå ned hele 10kg, er ikke bare bare.


Nå ser jeg sånn her ut, og det er jeg kjempestolt over. Jeg har vært flink, jeg er flink. Og dette har jeg ikke bare klart alene, men sammen med alle som har vært snille med meg, gitt meg komplimenter, og motivert meg til å faktisk gå ned i vekt. Det var ei jente jeg møtte på byen som sa "ser du har tatt av, fortsett med det". "Nei, fortsetter jeg med det får jeg anorexia", sa jeg. Jenta tenkte sikkert at jeg trente og spiste sunt, men sannheten er at ja, jeg spiser sunt, men det er ikke sunt å spise så lite. Og nei, jeg trener ikke, har ikke trent på ihvertfall 2 måneder. Når det er sagt snakket jeg nettopp med Ole "Lukkøye" Klemetsen, og vi ble enige om at jeg skulle komme igang med treningen(boksing og kickboksing) igjen! Gleder meg kjempemasse, men gruer meg samtidig litt.


 

Les mer i arkivet » Oktober 2014 » Mai 2014 » Mars 2014
Mona Høie

Mona Høie

19, Sola

Jeg har hatt denne bloggen i 5 år, og ser på dette som en hobby. I år(2013) ble jeg innlagt på psykiatrisk avdeling på SUS, og kommer til å skrive om mine tanker og opplevelser rundt dette, og om livet mitt videre.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits